God burns me!

Dagen er som svart olje på vannet. Man svømmer, prøver å fiske opp det gode under overflaten, og blir hengende igjen i det svarte klisset uten mulighet til å komme seg løs. Fjærene klistrer seg fast og det eneste som kan redde en er en stakkars naturforsker som ikke bryr seg døyten om hvem du er, eller hvorfor du er der. Han bare vasker oljen av deg og setter deg ned i vannet igjen der oljen fremdeles er, før han tuter videre i skipet sitt.

Hmmm, jeg er kanskje ikke helt i mitt ess i dag, ihvertfall ikke når det gjelder forfatning. Eller kanskje fatning. (Haha, tørr humor anyone?) Noen som har lyst å diktere meg meningen med livet, for jeg begynner å lure litt. Jorda er som en maurtue, alle hjelper til for å få hjulene til å gå rundt. Men betyr egentlig det noe i lengen? Uansett hva jeg gjør, så vil menneskeheten gå under, det er uungåelig, og derfor i det lange løpet spiller det ingen rolle hva jeg gjør. Enten jeg blir husket for det eller ikke. "Du går ner enten du vil eller ei!".

Når det er sagt er jeg ikke redd for å dø, jeg bare ser ingen poeng i livet heller. Gud er oppskrytt? Spiller det noen rolle hvor jeg tilbringen denne "evigheten" det er snakk om? Jeg mener, evigheten er ganske lenge, og jeg er ganske sikker på at det etter et par år begynner å bli litt kjedelig enten man flyr høyt oppe eller brenner langt nede.

Kanskje dette også er grunnen til at jeg ikke gidder å gjøre så mye på skolen. Eller bryr meg så lite om hva som skjer med meg i det hele tatt. Jeg sier som de gjør i sangen: (Vår Bør av Skambankt)

Alt håp komme te å svinna hen
Fra de som prøve å gjør det bra
Det e ingen her som vinne
De som tror det vil bedras